Bestemor forteller
Hver sommer pleier radio og aviser å oppfordre folk til å bidra med måter å bekjempe skvallerkålen på. De vidløftigste forslag blir omtalt, mens ingen nevner den mest nærliggende løsningen – nemlig å spise den opp. Det har jeg gjort helt fra jeg var lita jente.
Da jeg var liten var våren en mager tid. Ofte var det lite mat igjen til dyra, og når det drøyde før de kunne komme ut på beite, ble gjerne vi barna sendt av gårde på ettermiddagene for å samle inn grønt i sørhellinger der gras og ugras kom tidligere enn andre steder. De kuene som hadde kalvet fikk mest, for de skulle jo produsere melk til kalven. Hønsene trengte også gras, ettersom de hadde begynt å legge egg, men de fikk jo som regel gå ut og nippe seg mat selv, så dem tenkte vi ikke så mye på. Når det var riktig magert, ble vi sendt ned i fjæra etter tang som vi helte kokende vann over så den ble irrgrønn. Når vi hadde fôrmel, rørte vi det nedi også, og denne sørpa var dyra veldig glad i.
Også for oss menneskene var det smått med mat tidlig på våren. Grønnsaker og poteter var ofte tørre og skrumpne etter en lang vinter i kjelleren, og av epler var det som regel bare de tørkede epleringene igjen. Derfor var vi alltid glade når ugraset begynte å spire, det betydde at vi kom til å få ny mat på bordet. Min mor laget suppe av brennesle og stuinger av skvallerkål eller karvekål hele våren og det smakte utrolig godt med disse nye smakene som kunne kamuflere de mer kjedelige, dagligdagse smakene fra gamle poteter og salt sild.
Min mor lærte meg at skvallerkålen i sin tid ble innført her i landet som en grønnsak og at det er derfor den vokser så villig i god, næringsrik hagejord. Noen mener det var Hanseatene i Bergen som hadde den med seg, andre heller til at den kom hit til landet allerede i middelalderen, med munker som var vant til å dyrke den i klosterhagene sine som en kombinert grønnsak og medisinalvekst. Sikkert er det at skvallerkålen er en meget villig grønnsakplante som finner veien til hagen din helt av seg selv, og kommer igjen år etter år uten at du behøver å løfte en finger for å hjelpe til. Kan man annet enn være takknemmelig for slik en velsignet gave i vårknipa?
If you can´t beat it – eat it!
