Mor forteller
For folkene på Ravnegården er våren ofte en tøff tid økonomisk, og de har måttet utvikle sine evner når det gjelder å finne kreative løsninger. Far jobber som regel med turneer. Derfor blir det smått med penger før han er ferdig en gang uti juni. Mor har jo jobben sin, men også der kan det gå lenge før utbetalingene kommer for de ulike oppdragene. Samtidig er det mye å bruke penger på om våren. Barna skal ha nye klær og sko. Det skal plantes i krukker og balkongkasser. Frø og blomsterløk skal i jorden, og hageredskaper ettersees. Dessuten hender det at det blir for lite høy til dyra. Nytt høy er mangelvare og derfor ekstra dyrt. Samtidig trenger dyrene mer enn vanlig fordi de har barn å fø på. Dermed blir det smått med penger igjen å bruke på mat til familien og derfor gjelder det å bruke det man har i huset.
- Unger, kan dere plukke fem buketter med skvallerkål til meg? Mor står i kjøkkendøra med hektiske roser i kinnene. Hun er i full gang med forberedelsene til kveldens nabomiddag. De har diskutert menyen lenge, veid frem og tilbake fordi det er klart at det må bli mat som ikke koster noe. Det kan synes som en umulighet. Mor kan huske at det å ha lite penger ofte var slik før – umulig. Nå er det mer snakk om å finne frem til hva som er der, i fjøs og kjeller, lager og fryser. Hun blir varm om hjertet av å kjenne på den berusende følelsen. For selv nå når hun ikke har penger, så har hun mat nok på gården til å gjennomføre den årlige nabofesten med glans. Menyen har hun komponert sammen med bestemor. Og igjen har hun kjent tryggheten i det at bestemor har prøvd det før. At hun er mye flinkere enn mor til å klare seg med det hun har. Det skal bli eggerøre, fenalår, skvallerkålstuing og kokte poteter. Av drikkevarer skal de servere en sprudlende drikk av løvetannblader, vann til maten og løvetannvin til desserten som er trollkrem. Senere på kvelden skal de ha rabarbrapai med vaniljesaus og kaffe eller urtete.
Egg kan hun ta fra det stadig voksende lageret i kjøleskapet som de verpeglade hønene sloss om å fylle opp straks hun bruker av det. Fenalår har hun helt har glemt at hun lagde under slaktingen sist høst. Derfor har hengt på det kjølige kammerset og blitt litt, men ikke alt for tørt og modent i smaken. Poteter fra kjelleren og skvallerkål fra Guds grønnsakhage har hun også.
Skvallerkålen har vært en stor opplevelse. Mor kan huske det plagsomme ugraset fra somrene som barn. Det som alltid kom igjen og ikke lot seg begrense av halvivrige, lukende barnehender. Måpende har hun registrert at bestemor hadde en helt annen opplevelse av saken. For henne besto problemet i at hun var redd for å komme til å spise dem opp før hun ”hadde fått nok for sesongen” som hun sa. Mor hadde blitt innvidd i skvallerkålens mange kulinariske hemmeligheter, alt fra oljedampet skvallerkål til middag eller på brød med leverpostei eller gulost, skvallerkål i suppe, stuing eller som grønn saus til rogn, fisk, stek eller pasta. Hun har lært seg til å like den litt særegne smaken. Nå verdsette hun den høyere enn spinat og annet grønt fra utlandet som butikken kan skilte med så tidlig i sesongen.
Det sprudlende, litt søtlige løvetannølet har de funnet oppskrift på i en engelsk bok som mor har kjøpt på en av sine mange reiser i ungdommen. Dekorert med isbiter og litt mynte, passer det utmerket som velkomstdrikk. Fra sin egen kjeller henter bestemor en flaske deilig løvetannvin, et bidrag som mor aksepterer under betingelse av at hun får hjelpe bestemor å lage ny vin når den tid kommer. Rabarbraen har allerede vokst seg stor i fjøsveggen mot sør, og vaniljesaus har bestemor lovet å lære mor å lage selv. – Du aner ikke hvor lett det er, har bestemor forsikret og dessuten lagt til at det garantert kommer til å smake tusen ganger bedre enn den i butikken.
– Slik meny får du ikke engang på en femstjerners restaurant, forsikrer far begeistret på telefon fra Vestlandet der han spiller seg til sårt tiltrengte låveoppussingspenger på en tre ukers turne for rikskonsertene. Mor kjenner helt inn i ryggmargen at dette kommer til å bli en fest hun kan være stolt av, en fest akkurat som hun hadde drømt om da hun og far kjøpte gården sammen. Dyrke til eget bruk, hadde de tenkt, og nå var hun endelig der at hun kunne bruke. I det barna kom stormende inn med hendene fulle av skvallerkålbuketter, rekker hun så vidt å sende en takknemlig tanke til utlendingene som for hundrevis av år siden innførte denne grønnsaken. Nå rår den grunnen i grønnsaklandet hennes og tilbyr seg frodig å være med i hennes festmåltid.
